For en tid tilbake kom jeg over en Robbe ASH 26E. Den er av såpass gammel årgang at den er tatt ut av Robbe sin katalog, men modellen er/blir fin likevel. Det er ikke all verdens informasjon å finne om dette flyet på nett, men de omtalene jeg har funnet lover godt med tanke på flyegenskaper.
Konstruksjonene er av klassisk art med obechi-plankede isoporkjerner og sømløs glassfiberkropp.
Vingespennet er 4,55m og kroppen er ca 1,70m lang – skala 1:4.
Da jeg kom over denne modellen kom det klassiske, "denne bare må jeg ha" – og da er veien til hangarutvidelse kort . Etter noen dager slår det meg: "Hva i all verden skal jeg med denne?"; det er et betimelig spørsmål all den tid denne modellen er veldig lik størrelse med DG-600 jeg har fra før. Med dette som utgangspunkt tenkte jeg litt på hvordan modellen kunne ferdigstilles på en måte som gjør at den fortjener sin plass i hangaren; svaret var såre enkelt – her skal det settes motor i nesa. På den måten har jeg muligheten til å fly et forholdsvis stort seilfly også når ikke det er slepefly tilgjengelig, ikke bare den lille Kranich´en på ca 2,80m.
Artikkelen er skrevet på ny og utvidet etter at alt forsvant som følge av teknisk feil.
Prosjektet startet med å rette opp en del småpell som ikke var bra nok på modellen ved overtakelse: Balanserorene var kuttet med ulik dybde, skilte 4mm. I tillegg var det ene roret bananformet mot vingen og det andre roret var bølgete i lengderetningen. Dette er nå rettet opp. I tillegg var det ene vingestålet limt (en gang for alle) i feil vinkel, noe som medførte en nitidig prosess med fintilpassing av wing joiner i kroppen. Det lot seg fikse med et nødskrik.
Vingene er av klassisk konstruksjon med obechiplankede isoporkjerner. Jeg skulle gjerne sett at Robbe hadde spandert på seg en solid vingebjelke da vingene er relativt myke, men modellen skal primært brukes til termikkjakt og hvislende low-pass er herved utelukket. Etter at initielle svakheter er rettet opp måtte det tas en beslutning: flaps eller ikke flaps, det er spørsmålet – flaps ble svaret. Et naturlig neste trinn på veien var å sette saga i herligheten og lage et 110 cm langt rett kutt på øyemål. Vel, jeg hadde heldigvis 2mm slingringsmonn på hver side, så det ble rett nok. Kuttflate på vinge og ror ble lukket med snekkerlim og 2mm obechi, samme metode som på høyderor og stabilisator. Servobrønnene til flaps og bremseservoene ble utvidet slik at det ble plass til det hele. Ledningsnettet som lå ferdig var av type sytråd, og ble byttet ut med mer solide greier i 22AWG. Multiplex-plugger benyttes for hurtigkobling mellom vinger og kropp, og jeg har samlet positive og negative ledere på en pinne hver og tre pinner brukes til signal.
Etter at egenkonstruerte winglets er påmontert og pusset til rett form har jeg nå fått montert inn alle servoer i vingen. Bruker HS125 på balanseror og flaps og HS82MG på bremsene. Jeg er mildt sagt skuffet over Hitec sine vingeservoer, lav oppløsning med dertil hakkete bevegelser. Kan nevne at den digitale HS5125 virker mye bedre i så måte. Trass laber kvalitet blir servoene brukt, hadde de liggende og slenge etter at de ble kjøt inn til et prosjekt som ble returnert.
Vingene skal nå sparkles og pusses og få en siste finpuss på servodeksler før de får et møte med noen meter med hvit ultracote med rød dekor.
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
Modellen har epoxykropp uten synlige skjøter, her har Robbe virkelig levert et flott produkt. Mitt eksemplar har gulnet noe i lakken samt fått noen riper hist og her etter mange år på et loft. Men dette blir det ikke gjort noe med før etter at modellen evt. blir konstatert som velflygende. Etter at beslutningen om elektrisfisering ble tatt er det en arbeidsoppgave som jeg ikke har sett spesielt frem til – å sette saga i glassfiberen og skjære nesa av denne fine kroppen. Jeg har en greie med ireversible operasjoner, kan rett og slett ikke fordra det. En annen oppgave som faller i samme kategori er å kutte hull til retract, går det først galt går det veldig galt. Forholdet mellom planleggingstid og arbeidstid er for disse opgavene ute av alle proporsjoner, men samme kan det være nå i ettertid; det gikk greit i begge tilfeller. Deter riktignok enda en av disse ufyselige oppgavene som skal gjøres, lime canopy til ramma, men etter åha bygget selvtillit med nese/luke så skal vel den jobben også kunne gå bra.
Motoren som er valgt, Axi 4130/20, har en diameter som ga meg to valg, stor spinner eller lage akselforlenger; sistnevnte ble valgt til slutt. Nesa på kroppen er ikke helt rund, og jo større spinner jo mer av spinneren vil stikke ut på siden av nesen. Etter et bomkjøp av en Aeronaut spinner til drøye 200 spenn er nå en 42/6 Graupner på vei i posten; denne har en butt fasong som passer meget bra til kroppen. Glippene på sidene (spinneren har større diameter enn kroppen har sideveis) tenker jeg å trikse til ved å støpe et ar luftinntak til kjøling av motoren; to fluer i en smekk 🙂
Understellet skal festes i en 6mm finérramme som limes fast i gulvet av kroppen og forsterkes med glassfiber. Ramma vil også bli limt fast i to 6mm halvspant i finér, et foran og et bak – dette br bære tilstrekkelig fordeling av trykkebelastning. Muttere for festing av stabilisator er limt inn i finnen med det som er min tolkning av maunalens "a generous fillet of thikened epoxy", samme mengde som wing-joineren er festet med i kroppens fremre avdeling. Bell crank var innfestet fra produsent og gir totalt slarkfri operasjon. Jeg var i utgangspunktet litt skeptisk til dette og vurderte lenge en halemontert servo til høyderoret. Staget fra bell crank til rorhorn på høyderor er 2mm støtstang avstivet med 2,5mm carbonstag med krympestrøme som holder det hele samen – stivt og solid.
Sideroret står for tur, det skal tilpasses i form, monteres rorhorn og tapehengsles fast. Eneste kritiske punkt er å få plassert avstiver (tail post) til halen på en måte som gir godt med rorutslag samtidig som ikke det står i veien for høyderorsoverføringen. Deretter blir det montering av motor, servoer, plassering av elektronikk og batterier før modellen begynner å bli flyklar,planlegger jomfrutur når det blir en del lysere og mye varmere.
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
Modellen skal bringes til sniffehøyde av en AXI 4130/20, Jeti ADV 77 Opto og 2 seriekoblede 4s 3750 LiPo.
Oppdatering: Nye bilder etter trekking av vinger og ror.
 |
 |
 |
 |
Nå nærmer det seg noe, radio er installert, innredingen er nærmes klar og det eneste som mangler er en hvit spinner og en ny akselforlenger.
Akselforlsengeren som er avbildet har desverre en anelse kast i seg, og kan dermed ikke brukes. Alle dimensjoner var laget meget nøyaktig, og dermed er det ikke nok gods til å rette opp det lille som var. Retract er nå forsterket med to-lags heavy glassfiber samt to 6mm finer halvspant. Radiobrett er montert inn, og servoer og verføringer er montert og tilpasset. Halefinnen er lukket med 3mm finér og sideroret er testhengslet med maskeringstape. Gjenstår bare å gå over en tur med strykjern og hengsle med Tesa.
 |
 |
 |
 |
 |
 |
|
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
Siden sist har følgende skjedd:
– Kjennemerker er på plass
– Motor er montert, etter at jeg endelig fant en aksling som var lang nok.
– Alle ror og utslag har fått siste finpuss
– RX-pakker, to stk 2300mah A123 er ferdig loddet
– Grovbalansering er utført, så komponenetplassering er på plass.
 |
 |
 |
 |
ASH 26 har fløyet, og den fløy riktig bra også. Starvogna fungerte helt perfekt og modellen hadde mer enn nok motorkraft både til en sikker take off og til en mer enn anstendig stigningsvinkel. Vel oppe fikk modellen noen knepp hist og pist for trimming før den fikk lov til å kose seg i oppadgående vinder. Førsteinntrykket av modellen er at den er en meget stabil og fin termikksniffer, det var ubesværlig å holde den i jevne fine sirkler med jevn hastighet. Vingene er forholdsvis myke, og derfor blir ikke dette en modell for de store hastigheter. Etter en 20. min testtur var det ut med bremsene for å teste landingsegenskapene. Det var knyttet en del spenning til dette ettersom jeg var usikker på om jeg hadde fått montert understellet en anelse for langt bak. Det skulle vise seg at det ikke var noen grunn til bekymring. Begge de foretatte landinger viste at modellen er svært stabil på finalen, lite kobling ved bruk av brems og begge "roll outs" var "wings level" til modellen stod helt stille og vingetippen la seg rolig ned.
Alt i alt var dette langt over det jeg hadde forventet, og det var herlig å få valuta for mange av vinterens timer i det skotskrutete rommet.
{youtube}e5i7Zq9VdlQ{/youtube}